lørdag 28. august 2010

Stortingsrepresentant redd for torden - skylder på sosialistene







Ja dere, i dag skal vi ta en liten tur til de politiske bloggers vidunderlige verden, og i dag er det Mette Hanekamhaug som har gjort seg fortjent til litt omtale.

For hva skal man nå som medlem av Fremskrittspartiet gjøre når man er misfornøyd med været? Det må da finnes en måte å skylde på sosialistene. Selvsagt gjør det det. Det er til og med Martin Kolbergs feil, kan det virke som.

Skrekkens bakverk
«Vi er blitt vant til uttrykk som ”klimakatastrofe”, ”menneskeskapte klimaendringer” etc . De gjentatte gjentakelser er en metode udødeliggjort av Aps egen Martin Kolbergs ”fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen”. ”Klimaproblem klimaproblem klimaproblem” er budskapet fra klimahysterikerne. Repetisjon er en velkjent øvelse for sosialistene (det er jo tross alt begrenset hvor mye nytt tull de kan komme på, så da ser de vel seg nødt til å gjenta gammelt oppgulp i stedet).

Men denne oppvåkningen satte en støkk i meg. Fikk meg til å kjenne en liten smule av skrekkens bakverk som sosialistene og klimahysterikerne har eltet sammen. Og jeg forstod. Jeg forstod at mange er redde, at flere lar seg skremme.»



Har vi funnet hvem som står bak Hildegunn?


Mette skal selvsagt har skryt for at hun som stortingsrepresentant og alt tør å innrømme at hun blir redd når det er uvær.
Hun fortjener også skryt for svulstige ord og setninger som nesten er selveste Hildegunn verdig.

Hvem kan unngå å la seg imponere over slike vendinger?

«Når en våkner til et kraftig lysglimt som flærrer opp den mørkeblå himmelen, etterfulgt av torden lydende som et desperat rop fra selveste underverdenen får det en til å tenke.Jeg blir liggende i sengen mens jeg kjenner at hjertet hamrer fortere og hører at min egen pust blir raskere og høyere.»


«Jeg bikker på hodet og ser ut av vinduet, der en grå, regntung himmel dekorert med energiladninger kommer frem, og kjenner pulsen stige noen hakk til. Synet av lynet fikk meg til å tenke. Tenke på de enorme kreftene i dette lysglimtet, dette lille sekundet av lys som likevel er så mektig og kraftfullt. Et lys så raskt at lyden av dens brutale flerring av himmelens mørke duk først kommer flere sekunder etterpå.»